At Oslomakten gir blaffen i Vestlandet, er ikke noe nytt. Slik har det vært i mange år, under ulike politiske partier og vekslende konstellasjoner. Det er dessverre ikke slik at vi i dag har noen partier som har vært verre eller bedre enn de andre hva denne skjevfordelingen angår, så det er dessverre grunn til å tro at dette vil fortsette også etter det forestående valget, uavhengig av valgresultatet.
Problemet er altså i høyeste grad reelt, og påstanden om at Oslomakten gir blaffen i Vestlandet holder vann.
Jeg vil likevel gå enda lenger, og påstå at Oslodominansen grenser til gamle dagers kolonimakt, og i det forholdet er det dessverre Vestlandet som blir sittende med svarte per.
Årsaken til denne sammenligningen er følgende: Som region er Vestlandet rikt på naturresurser, og står for over 70 % av landets verdiskapning. Mesteparten av disse verdiene sendes over til hovedstaden for fordeling over det ganske land, og tilbake til vestlandet siver det akkurat nok penger til at ikke befolkningen gjør opprør.
Videre regnes Vestlandets innbyggere for ennenrangs borgere. Dette gjenspeiles i at det bevilges mindre penger til helse for den enkelte vestlending enn til den enkelte Osloborger. Man har altså satt en kroneverdi på vestlendingens helse, og dessverre for oslomakten kan kroneverdier sammenlignes. Men selv om det på dette punktet er klart at det pågår en offentlig diskriminering, er det dessverre ikke politisk vilje til å rette opp i uretten.
Det samme må sies om noe så kritisk for en region som infrastrukturen er. Også her var det vi vestlendinger som først måtte lære oss ord som bompengering, etterslep på vedlikeholdsbudsjett mm. I dag betaler vi alle våre veiprosjekter selv, gjennom bompenger. Ja, faktisk genererer våre bompengeprosjekter overskudd til staten, ved at vi betaler mer i avgifter til staten på prosjektene enn det vi får tilført i tilskudd. Disse overskuddene går igjen til å finansiere store og kostbare prosjekter på Østlandet. I ren frustrasjon over dette strømmer nå mange vestlendinger til FrP, i den tro at dette partiet skal fjerne bomstasjonene på vestlandet og sørge for gode veier også her. I den anledning vil jeg bare minne velgerne på at Siv Jensen tidligere i år sto på talerstolen i Vestfold og sa at ”vi skal ikke bruke penger på vei i grisgrendte strøk på vestlandet. Veiene skal bygges her hvor det bor folk”.
Det er med andre ord ikke mye håp om bedring på denne fronten heller.
I tillegg kommer problemene innen rus, psykiatrisk helse, og skole. Dette er områder hvor vi her vest har store utfordringer og økende problemer, men hvor dessverre alle midler forbeholdes Oslo. Er det rart det mumles om opprør?
Det som skremmer og sjokkerer meg med det jeg opplever som systematisk offentlig diskriminering av en hel landsdel, er at jeg har sett det samme før. Det vestlendingene utsettes for er skremmende likt den behandlingen min tidligere hjemland Kurdistan ble utsatt for under Saddam.
Når det nå snakkes om opprør er dette derfor noe som skaper skremmende assosiasjoner, men i demokratiet Norge kan man gjøre opprør ved hjelp av stemmeseddelen. Det opprøret vil vi i Sentrumsalliansen stille oss i spissen for, og den politiske realiteten er at den eneste måten velgerne på vestlandet kan vise sin opprørstrang ved det kommende valget, er å stemme på Sentrumsalliansen.
Vi skal sørge for å synliggjøre hvilke konsekvenser de ulike vedtak får for vestlandet, og konsekvent stemme imot hvert eneste vedtak som ikke innebærer en bedring av forholdene vest for langfjella.
Salar Salih,
Nestleder